Den største utfordringen⛵️

Hei igjen!

Nå er det bare og ta frem mot og tålmodighet, for de neste tre ukene. Hadet bra Galapagos! Vi setter kursen mot den største utfordringen på hele turen. TRE UKER på havet!!! Da vi dro fra Grenada for å seile ut på havet i tre dager syntes jeg at det var kjempelangt! Hallo! Det er jo ikke langt i det hele tatt! I hvert fall ikke for oss som har gjort det, og etter der igjen tatt fem dager og deretter en uke, og nå!!!!!!!! TRE UKER!!!!!!!???Det er deilig å komme ut på havet igjen. Egentlig så går hele turen ut på å være i båten ute på havet, og ikke være i land for lenge før vi drar ut igjen. For meg er båten det viktigste vi får oppleve. Den er liksom vårt hjem nå, og jeg har begynt å like den. Det blir trist når vi skal selge den. Men livet kan jo ikke bare være bra. Stort sett så skal man jo ikke tenke på hva som kommer til å skje, men tenke på det som skjer her og nå, og nyte livet mens det varer. Selv om det fortsatt er litt rart å ikke se land på 21 døgn, så begynner jeg å bli vant til det. Følelsen av å være i en liten koselig båt med bare deg og familien din, og alt du ser rundt deg er hav, er en følelse som ikke kan erstattes. Selv ikke de fineste juveler overvinner familiens omfavnelse som jeg kaller det for.

DAG 1

Vi startet dagen med en rolig og fin seilas ut fra Galapagos, og med kurs mot Marquesas (Fatu Hiva). Vi slang ut fiskesnøret med en tunfisk-sluk, i håp om å få en tunfisk, og ventet i spenning. Etter en stund så kom det delfiner på besøk. Delfiner er veldig koselige gjester, som liker å vise seg frem.

Men så begynte det å nappe i snøret og jeg skvatt til. Først og fremst fordi jeg ble redd for at det var en delfin som hadde hengt seg på kroken vår, men også fordi det plutselig nappet. Hjertet mitt banket fortere og jeg hadde en million tanker inni hodet mitt. Hva skal vi gjøre hvis det er en delfin? Skal vi slippe den ut? Tenk hvis den dør? Da kommer jeg til å få dårlig samvittighet! Men etter hvert, kunne pappa forsikre oss om at det var en fisk, og ikke en delfin. Da begynte tankene å roe seg ned litt. Puh! Var det første jeg fikk fram. Sekundet etter at jeg sa det, fikk vi øye på en stor spiss finne som svømte litt lenger ute i havet. HAI!!! Da fikk vi litt hastverk med å få inn fisken så ikke haien skulle ta den, men akkurat da vi rykket til for å dra inn, slapp fisken unna. Det var dumt, men ikke noe vi tenkte på lenge, for snart begynte en helt nydelig lukt spre seg i båten. En blanding av surdeig og nybakt brød. Så skjønte jeg det. Det er mammas nybakte brød!!!!!!! Jeg elsker deg mamma?Nå blir det surdeigsbrød med smelta smør og pålegg til lunsj!? Mens vi nøt lunsjen i ro og mak, begynte det å bli sent. Vi tok middagen klokken halv fem. Det var gris i takolefse med coleslaw, og grønnsaker. Men fremdeles ingen fisk.? Etter en stund begynte den røde kule å legge seg, og stjernene våknet til live og la seg som et varmt teppe rundt oss. Morilden i vannet kom til syne når det ble bevegelser, og her satt vi da. Mamma Tiril og jeg. Med stjerneteppe og mørket som nære venner rundt oss. Jeg føler meg så trygg når jeg vet at mamma og pappa passer på oss der ute, og styrer båten vår. Så med trygghet i hjertet og en god følelse for neste dag, legger vi oss i sengen for å ta fatt på en ny dag som snart skal våkne til live.

TURENS GLEDE!

Det med å være på tur er ganske kult. Enda kulere er det at øyen som vi har kurs mot er den øyen som Thor Heyerdahl bodde på i 1 år! Noen ganger før jeg sovner, pleier jeg å tenke…..Det er litt rart at vi er midt ute på det største havet i verden, og likevel vet hvor vi skal. Hvis du setter sammen alle landene i hele verden, så er Stillehavet fortsatt større. Og selv Norge som er et av de minste landene, er utrolig stort for oss. For vi er jo bare mennesker. En helt normal familie……eller er vi egentlig det. Alt dette som vi gjør nå tyder på at vi ikke er en helt normal familie. For meg, er vi en familie som ikke har grenser på alt mulig. Vi gjør bare det vi føler for, og bruker livet som vi vil. Rettere sagt… jeg synes vi er en fantastisk familie med fantastiske venner som er med oss på denne reisen. Vi er jo bare en liten prikk laaaaaaangt ute på det store hav. Vi er ikke større en en maur, hvis du tenker på jorda som en badeball da, noe den helt klart ikke er, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Det at vi i det hele tatt legger ut på denne reisen, er helt fantastisk. Jeg vet jo at det skjer, men det går liksom ikke helt opp for meg at vi faktisk gjør dette. Jeg føler at målet følelsesmessig på denne turen er at vi skal ikke tenke på dette som om det var hjemme i Norge hvor vi noen ganger stresser for å rekke ting. Neida, vi skal tenke på dette som en opplevelse som oppstår en gang i livet, og som vi skal bruke til det vi føler for. Og det vi stort sett vil gjøre. Jeg føler meg heldig som er i denne familien. Det skal være sikkert og visst!?‍?‍?‍? Det blir selvfølgelig litt skole og lesing. Inkludert tegning og synging for å holde humøret på topp!?

TURENS FØRSTE FISK?

Nå har det gått en uke og jeg begynner og bli utålmodig. Jo da, vi har flygefisk som hopper opp i båten vår, men de er for små til å spise. Blir det ikke noe fisk snart, hopper jeg uti og henter en selv, har jeg tenkt i de siste dagene. Ikke bokstavelig talt altså. Jeg har jo ikke tenkt til å hoppe over bord. Jeg vil jo leve lenger enn dette…Hva? Jada, jeg vet at det kanskje var litt dramatisk tanke, men alikevel! Nå er jeg lei av å vente! Vi slang ut snøret i håp om å få en fisk, og etter hvert begynte det å bli middagstid! Er det rart jeg blir litt irritert!? Ikke noe fisk til middag i dag heller…….. eller……? Etter er stund så begynte det å nappe i snøret og jeg skvatt til! Det var nesten så jeg satte maten i halsen! Men det var virkelig en fisk, sikkert ikke noen store greier men…… det var fisk! Det ble jubel i båten da vi fikk den opp og så at det var en Dolphinfish. Den har tre navn, så jeg skal fortelle dere alle tre navnene for å være sikker på at dere skjønner. Det er som sagt Dolphinfish. Men det er også Dorado og Mahi-mahi. Den hadde fine farger på den ene siden, men det fikk jeg ikke helt bilde av…Uansett. Du kan kjenne igjen fisken ved å se at den har en slags kul i panna si. Neste dag ble det 2 ferske Dolphinfish til middag. Hæ? Ja jeg sa 2. Du skjønner nemlig at vi fikk en fisk neste dag på morningen også. Og det var samme fisken til og med! Det smakte ekstra godt når det var den første fisken ute på havet. Og spesielt når den var nystekt i båt. Den var til og med så fersk og god at den krøllet seg i panna! Stekepanna altså, det var ikke panna til fisken som krøllet seg. Det var hele fisken som krøllet seg oppi stekepanna.???

Flygefisk!!!!!!!!!!

BONITO

Dere lurer sikkert på hva «Bonito» er. Det får dere svar på senere. Eller kanskje nå da. Bonito er en type fisk………Hæ? Jada, jeg forteller jo ikke om en fisk for ingenting. Trodde du ikke at vi hadde fått fisk. Neivel, men da burde du endre mening. Selvfølgelig har vi fått fisk!………..Men nå har jeg bablet nok. Dere vil jo sikkert høre om hvordan vi fikk fisken! Jo nå skal du høre………Det hele startet med en solfylt 10. dag ute på havet. Fuglene flakset rundt oss, og sola sto på topp. Du føler deg så fri når det skjer! Humøret var på topp, og alle var glade. I forhold til de store bølgene vi hadde utenfor Colombiakysten, var ikke disse så veldig store. Men store var de. Og på denne fine dagen, bestemte vi oss for å kaste ut snøret. Selvfølgelig i håp om å få fisk. Kroken vi kastet ut var en grønn, blå og rød blekksprut…….Hva? Nei selvfølgelig ikke. Vi kaster jo ikke ut en ordentlig blekksprut på snøret. Selv om vi kunne ha gjort det. Jeg tuller ikke! Om natta så kommer blekksprutene hoppende som sånne små lys som hopper i vannet. Og noen av dem treffer båten vår, og lander foran på dekk. Men siden det lukter sånn, kaster vi dem bare ut igjen. Vi tar heller sjansen på å bruke falske blekkspruter. Etter en liten stund fikk vi napp på kroken, og vi dro og dro for å få den inn, eller det vil si at pappa dro og dro for å få den inn, og mamma sto klar med håven for å ta den opp. Da vi fikk fisken opp, slo pappa fisken ihjel. Ikke med hendene så klart. Vi har en fiskeklubbe som kan ta seg av det. Nå blir det rød fisk med ris og tomater til middag i morgen! Nam nam!!?

HVORFOR?

Du lurer sikkert på hvorfor dette avsnittet heter hvorfor. Det får du vite snart. Du skjønner at på VHF-en (en slags radio som båter bruker til å kommunisere med hverandre på) er det mange kanaler. Cest si bon og oss har valgt at vi to båtene skal bruke kanal 72. Vi har nemlig blitt enige om et spesielt tidspunkt, (halv fire) som vi pleier å ha noe som vi kaller for VHF-TID. Der fremfører vi gåter, quizer, og mange andre underholdningstilbud for hverandre. Jeg har lest en bok for Tiril som det står litt om en kjent person som sier: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», og det ga meg en ide til å skrive et dikt om barn i andre land, som jeg fremførte på VHF-TIDen. Der fikk jeg forslag om å legge det ut på bloggen.  Jeg håper at det å skrive dette diktet offentlig, kan påvirke dere der hjemme med å hjelpe til. Her kommer diktet:

HVORFOR?
Barn i andre land
Har ikke rent vann
Får ikke gå på skole
Kanskje ikke en gang vasket en kjole
Men noen ganger spør deg selv
Er det noe jeg kan gjøre likevel
Det hadde gjort seg hvis hele verden var slik
Da hadde det ikke fantes en eneste lik
Vi trenger å tenke på barn som alle andre
Og gjøre ting som kanskje forandre
Ja tenke på barn som alle andre
HVORFOR?

15 KG FISK MED HÅNDVEING

Når jeg skriver denne overskriften tenker dere sikkert at vi fikk mange fisk. Men neida! Vi fikk en stor fisk. Den var like lang og bred som hele fiskefjøla vår! Pappa sier at den veide i hvertfall over en 10 liters bøtte med vann! Han veide den med å bære den da, så det er jo ikke helt sikkert. Vi tror det var en tunfisk, men hvis ikke så var det en bonito. Vi brukte i hvertfall en halvtime på å få den opp, for den var så stor. Og når vi endelig fikk den litt nærmere så trodde vi at det var et fiskegarn eller en stokk, men etter hvert som den kom enda nærmere så vi at det var en gigantisk fisk. Oi oi oi tenkte jeg, hvordan skal vi klare å spise opp denne. Detter er jo mat for fem dager! Men jeg tror pappa var like spent som jeg, på hvordan han skal få renset og filetert den fisken. Men han klarte det bra synes jeg.? Fisken fylte magen min både til middag og til lunsj, og det var veldig godt. Men vi kan jo ikke bare spise stekt fisk, så da lagde vi litt forskjellige retter for å få litt variasjon på maten………………alle rettene med fisk i selvfølgelig??

UTEKINO

Siden vi ikke får gått på kino på havet, så har vi vår egen utekino på kvelden. Det er egentlig mye bedre enn vanlig kino synes jeg fordi det er så koselig å sitte å se film på en liten skjerm med havet rundt deg. I går kveld så vi litt av ringenes herre. Tiril synes den var veldig skummel, så vi fikk ikke sett hele filmen. Hva? Jada, slapp av, vi ser ikke voksenfilmer alene. Pappa var med oss å se, imens mamma sov. Siden vi ikke fikk sett hele, så skal pappa og jeg se den ferdig en annen gang. Jeg syntes den var veldig spennende. Oooooooo!

Tuva er den eldste matrosen ombord på S/Y KEA

5 thoughts on “Den største utfordringen⛵️

  1. Liv Holm Korsvold says:

    Kjære Tuva! ❤ Tusen, tusen takk for fin, spennende , klok og rørende historier fra Stillehavet!❤?⛵Dere er en fin , god og heldig familie som har det godt sammen på en reise for livet!!?❤⛵Gleder meg til neste blogg fra deg, Tuva, du skriver så klokt og reflektert om alt du tenker og opplever!❤?Diktet ditt var så flott!?❤Er så stolt av deg, Tuva!❤?❤ Klemmer fra bestemor, som savner deg❤❤

  2. Elo says:

    Fantastisk god blog Tuva!

    Spændende at følge jeres rejse gennem jeres beretninger, og særlig denne var så inspirende at jeg ikke kunne lade være med at skrive en kommentar til jer.

    Ønsker jer en masse gode stunder sammen på resten af turen.

    Hilsen Elo, som kender din far

  3. Kari og Morten Overvik says:

    Kjæreste Tuva.
    Dette var en veldig, veldig fin skildring fra tre unike og begivenhetsrike uker i ditt spennende liv på drømmereisen med familien. Det er med stolthet vi opplever at du til og med skriver dikt, og du beskriver dine føleleser på en flott måte.
    Ha det bra videre, kjære jenta vår 🙂
    Gode klemmer fra farmor og bestefar

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *