Min båt er så liten og havet så stort

Da er vi ute på Stillehavet havet igjen, eller The Puddle som det visstnok kalles blant seilerne. Denne gangen er det ekstra lenge til vi setter føttene på land igjen. Dette er turens lengste strekk på åpent hav, estimert til 3-4 uker over 3000 nm (560 mil), fra Galapagos til Fatu Hiva. Det er DENNE overfarten vi har snakket mest om, og forberedt oss til både mentalt og fysisk i løpet av årene med planlegging, så da burde det vel gå bra…?

Båten er langt på vei utstyrt med akkurat denne overfarten i tankene; sikkerhet, navigering, seilføring og vindror, strøm og vann for å nevne noen hovedområder. Capt TK har lagt ned utallige timer i teknisk research, vurdering av alternativer, bestilling og montering. Han kan nok finne verre ting å bruke tiden sin på, men turen kunne ikke vært gjennomført uten denne innsatsen. All honnør, ros og takk til Kaptein Supertruse (nytt kallenavn i anledning overfarten;)), som her fikser spri-staken og fisker middag:

Med ansvar for det kjæreste jeg har ute på det åpne hav har jeg tenkt mye på om Stillehavet vil leve opp til navnet sitt eller om vi får uvær og store bølger. For å unngå det siste så langt det er mulig, har vi kontakt med en særdeles vær-interessert fyr fra New Zealand, som er anerkjent i seilermiljøet for sin weather routing. Han sender oss ruteforslag på mail, også underveis. I tillegg laster vi ned værfiler løpende. Men for å være på den sikre siden er selvfølgelig grab-bagen klar sånn i tilfellet redningsflåten må frem…;)

På det mentale plan er mye tenkt gjennom og diskutert i familien. Hvordan skal vi unngå å gå hverandre på nervene med den begrensede plassen, holde humøret oppe og få tiden til å gå på en fornuftig måte? Vi har snakket om at vi må være rause med hverandre, snakke pent til hverandre og hjelpe hverandre. Vi voksne må sørge for gode vaktordninger og nok søvn. Vi har lastet båten med skolebøker, spill, bøker og filmer. Da er vi vel all set for en fin tur:)

Så etter å ha skrevet noen postkort og ringt hjem, forlot vi Galapagos med kurs for Fatu Hiva på Marquesas den 15. april. Ut på det store Stillehavet. Her hvor lykken er små matroser i armkroken, en smilende og morgentrøtt kaptein, en vakker soloppgang eller solnedgang, måneskinn og delfiner, sprellende fersk fisk, nybakt brød og store røde tomater. Enkle gleder og varme, gode følelser, som ikke kan fanges med kamera og i grunnen heller ikke med ord. Og jeg er uendelig takknemlig…..

Uke 1: Vi nyter å være på havet igjen. Men vinden glimrer med sitt fravær, og vi gjør et godt innhugg i diesel-reservene de første dagene. Nattevaktene er i hovedsak rolige og gir rom for refleksjoner og Kindle. Flygefiskene har fått følge av små squids som hopper og lyses opp av lanternene i baugen. Kun 1 annen båt passerer. Et par timer natt 2 hadde jeg selskap av matrosene, som også ville se på stjerner og spise sjokolade (bare de som har nattevakt kan spise sjokolade hver natt;)). Vi voksne forsøker å optimalisere vaktordningen med tanke på søvn og matlaging. Matrosene koser seg med høytlesing og litt skole. Ingen har gått hverandre på nervene enda, vi er kun litt småirritert på bølgene som insisterer på å komme inn fra siden slik at båten ruller ustanselig. Den eldste matrosen kjenner dette litt ekstra på kroppen, men er utrolig tapper. Heldigvis gir sjøsyken seg mot slutten av uken, og vi føler alle at vi har kommet inn i rytmen. Undertegnede baker brød, og endelig får vi etterlengtet fisk dag 5 og 6! To slanke dorado som til sammen gir et herremåltid! Yngste matrosen har snakket lenge om Laugardag, og alle får nyte en bøtte med stillehavsvann (bading er forbudt under fart) etterfulgt av en kort dusj med ferskvann – fantastisk! Badeforbudet må imidlertid oppheves en kort stund når kapteinen må uti for å fjerne et fiskesnøre som har hektet seg godt fast i propell og ror… Heldigvis kom det ingen hai og et fortsatt fulltallig KEA crew seiler inn i uke 2 (!).


Uke 2: Vinden har tatt seg opp, og vi ruller avgårde. Sjøen er veldig urolig og rotete, og bølgene er innimellom ganske så store. Noen skikkelige raptusser sender skuffer og matskåler veggimellom, dessverre ikke alltid tomme… Men jentene hviner “whohoooo!” når vi freser fremover så det fosser langs skutesiden. Det er i grunnen utrolig hvor lite bekymret vi er, og jeg reflekterer over hvor mye vi har lært og utviklet oss i løpet av månedene med oppvarming i Karibien. For et kvantesprang. Ingen er sjøsyke lenger, ingen er redde, vi lager mat på skrå og baker til og med brød. Vi lytter selvfølgelig etter nye og gamle knirkelyder, men konstaterer at det tross alt er mye på KEA som faktisk fungerer:) Matrusene (som har fulgt opp kapteinens antrekksføring og gitt seg selv nytt kallenavn) vier dagene til skole, og har jobbet så ivrig med matematikken at de snart må begynne på bøkene for 4. og 7. klasse. For øvrig er det mye fokus på den daglige VHF-timen med C’est Si Bon der vi deler quizer, dikt, vitser og gåter. Ekstra spesielt var det den 23. april da Maria fylte 40 år, og vi sendte sang og radioklemmer via VHF. Vaktordningen går som smurt, til tross for litt lite søvn innimellom pga all rullingen. Vi prøver fiskelykken, og får flere napp, men snorene ryker pga tyngden på den som napper eller kuttes av et sverd… Så får vi endelig en bonito stor nok til å vare i to dager! Vi passerer det magiske punktet på GPS`en som sier at vi er halvveis! Litervis med vann rundt oss. Så langt fra land og sivilisasjon har vi aldri vært og kommer heller aldri til å komme igjen (ikke medregnet fly;)). Laugardagen kommer og denne gangen vasker den yngste matrusen trusene sine også. Jeg avslutter uken med en romantisk måneskinnsprat med min kjære, og gleder meg til siste uken.

Uke 3: For en start på uken! I det jeg legger hodet på puten etter siste nattevakt napper det så hele snøret fyker ut. Hva er dette for et monster…? Vi tror ikke helt på at vi skal klare å hale den inn, vet ikke heller om vi har lyst hvis den er så stor som den kjennes ut til… Men etterhvert nærmer den seg likevel, og det ser ut til at vi kan og vil klare det. Vi finner frem klepp og balltre, og karrer beistet ombord. For en sværing! Vi er usikre på om det er bonito eller tunfisk, men det spiller ingen rolle da de smaker ganske likt. Denne veier nok minst 15-20 kg, og er over en halvmeter lang. Nå har vi lekre fileter til 6 måltider klare! Vi seiler stort sett med spridde seil, altså ett seil ut på hver side og vinden inn bakfra. Bølgene er mindre og ikke fullt så rotete, men det gjelder å holde en kurs som unngår at de treffer båten rett fra siden. Dette er ikke alltid mulig, og kombinert med til tider lite vind medfører dette at det smeller og slår i riggen så det verker i kroppen, og innimellom må vi ty til motorkraft. Men været er nydelig dag som natt, og gir oss fantastiske naturopplevelser; nydelige soloppganger og solnedganger med fantastiske farger over himmelen, etterfulgt av måneskinn og millioner av stjerner. Jentene deltar også på deler av noen nattevakter. Besøk av en flokk med delfiner setter en ekstra spiss på dagen. Foruten å produsere Bølgenøtter til VHF-timene, jobber Matrosene iherdig med skolen og har stolte funnet frem bøker for neste trinn. Etter hvert som ferskmaten tar slutt øker kreativiteten i byssen, og heldigvis smaker det meste godt på havet;) Mot slutten av uken dør vinden og vi må starte motoren igjen. En stund ser det mørkt ut – vi har ikke nok diesel til å nå helt frem, og kanskje må vi bruke en dag eller to ekstra på å komme frem. Vel, vel, det gjør vel i grunnen ikke noe når vi har det så bra….?!

En del av meg vil nesten ikke ut av lykkeboblen vår, vil ikke gi slipp på denne følelsen av å være i ett med naturen; vår lille familie i en bitte liten båt på et veldig stort hav, båret fremover av vinden og bølgene, med solen, månen, stjernene som selskap. Men når jeg styrer mot Fatu Hiva som stiger frem med sine høyreiste, frodige fjell og spisse egger, og jeg hører Bjørn sin stemme på VHF’en «KEA, KEA, dette er Tatt av Vinden», da kommer det en gledeståre og to i øyekroken. (Tatt av Vinden er en av de norske båtene vi møtte i Shelter Bay.) Disse ukene på åpent hav vil sitte igjen som det største friminuttet i mitt liv. Denne overfarten har gitt oss mestringsfølelse og spleiset vår lille familie enda tettere sammen, og jeg kan bare si at den har vært akkurat så bra som jeg hadde håpet og ønsket på forhånd!

Nå skal vi tilbringe noen dager på vakre Fatu Hiva, øyen der Thor Heyerdahl bodde sammen med sin kone Liv. Kanskje blir vi også fristet til å bli…? 😉

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *