Så vakkert at det er vanskelig å beskrive

Jeg har tidligere skrevet om overfarten fra Galapagos til Marquesas og brukt begrepet “drømmens indrefilet” for å forklare hvor stort det var for meg å gjennomføre den store havkryssen. Det var definitivt den delen av drømmen jeg var mest spent på på forhånd, mest usikker på om kom til å bli bra, og den delen som innehold de potensielt største utfordringene for oss alle ombord.

Nå har vi kommet til den delen av drømmen som jeg gledet meg mest til på forhånd. Som jeg har lest hyllemeter om, og som jeg har sett uendelig mange bilder fra. Dette er absolutt en av de virkelige årsakene til at vi dro på tur, og trolig en av årets (og livets) høydepunkter.

Sjekk http://www.keablog.no/2018/06/30/s-y-kea-pa-youtube-del-11-tuamotus/

Vi er i Tuamotu, en gruppe atoller i det sørlige Stillehavet. En del av Fransk Polynesia, en gruppe av øygrupper på størrelse med Europa i utstrekning, men med veldig mye mere vann. En atoll er en ring av korallrev, som tidligere (mange millioner år) omkranset en vulkansk øy. Øyen har sunket i havet, men korallene ligger igjen. Oppå korallene vokser det med tid og stunder frem små palmeøyer og hvite sandstrender, kalt motu´er.

Vi har ankret opp inne i en slik atoll. Nærmere bestemt atollen Raroia. Det er atollen som Thor Heyerdal krasjlandet Kon-Tiki flåten på etter ca. fire måneder i sjøen fra Peru. De som ikke har lest boka Kon-Tiki, må bare sette i gang umiddelbart!

Overfarten fra Nuku Hiva, Marquesas til Raroia, Tuamotu var uproblematisk og trivelig. Kun tre netter, akkurat nok til å komme inn i nattevaktens døgnrytme….

Pass

Atollene er som sagt ringer av korallrev. Som oftes med en eller flere åpninger, kalt pass. Det er gjennom disse vi må navigere for å komme på innsiden. Passene er ofte trange, grunne og har mye strøm. Det er ikke så stor tidevannsforskjell her, men det er mye vann som skal ut og inn av disse korallrev-ringene når tidevannet snur. Det er ikke så mange steder vannet kan strømme. Derfor blir strømmen i passene sterk. Mange ganger så sterk at det ikke er mulig å navigere igjennom, selv med motor, og selv for større båter.

Skal man inn og ut av en atoll, må man derfor “time” seilingen gjennom passet til “slack water”. De fire tidspunktene i døgnet hvor tidevannet snur. Da har man et tidsvindu på alt fra noen minutter til en halvtime med veldig lite strøm. Da kan man navigere båten igjennom passet. Vel, HVIS du har lys nok til å se korallhodene som stikker opp fra bunnen. Lys nok betyr dagslys, uten for mange skyer på himmelen og med sola bak deg, eller høyt oppe, ikke foran.

Som dere kanskje forstår. Det å komme seg inn og ut av en atoll krever litt planlegging. Men det er verdt det! Det er så absolutt verdt det. Innenfor er vannet tilnærmet fritt for bølger, og det er stort sett mulig å finne le for vinden bak noen palmeskoger. Da ligger båten helt i ro på anker, det er digg.

Farger

Vi har nå vært på Raroia i snart to uker. Roen har senket seg. Vi nyter. Vi har riktignok flyttet oss fra den ene delen av atollen (øst, ved Kon-Tiki monumentet, til nord), men det var bare en og en halv time navigasjon mellom korallhoder. Vi ble enige om at vi ikke skulle bevege oss herifra før vi ble lei. Det kan imidlertid se ut som vi må flytte oss før vi blir lei. Vi har ikke nok tid tilgjengelig. Vi må videre hvis vi skal rekke Tahiti til Juli og Australia til November:-)

Det er virkelig vanskelig å beskrive hvor vakkert det er her. Vi prøver likevel med noen bilder og noen videofilmer. Fargene er helt utrolige. Spesielt de blå. Jeg har aldri noen gang sett så mange ulike nyanser av blått. I nydelig kontrast til dette har du kritthvit korallsand og et bredt spekter av grønt og gult fra palmene.

Vi er her alene. Det vil si, vi er her med Ulafamilien (www.ulafamilien.com) og Jovial (Jovial Sailing på Facebook) som vi reiste hit sammen med. Det er helt spesielt å føle at man har alt dette for seg selv. Hadde det vært lettere tilgjengelig ville hele verden ha vært her – det er jeg sikker på.

Palmer og kokos

Palmer er fantastiske å se på. De er enda mer fantastiske når du begynner å forstå hvor funksjonelle de er. Man kan faktisk komme svært langt og overleve svært lenge bare på palmer. Palmene gir kokosnøtter som inneholder næringsrik kokosmelk og fiberrikt kokoskjøtt. De kan være litt vanskelig å få tak i, men av og til faller kokosnøttene ned (som faktisk ikke er helt ufarlig) og de kan åpnes og spises.

Det er også mulig å utvikle klatreteknikker for å komme seg både opp og ned i palmene. Vi skal ikke skryte på oss slike ferdigheter. Vi trengte det heller ikke. Det bugnet av kokosnøtter (grønne = drikkenøtter, oransje = drikke og spisenøtter og brune = spisenøtter) på bakken og i plukkbar høyde. Vi har spist og drukket betydelige mengder kokos disse dagene. Kokosnøtter er også fantastisk bålved, og egner seg ypperlig som blandevann og kopp for rom.

Harpunfisking

Det er nå snart tre uker siden vi var i nærheten av en butikk med frysedisk og ferskvaretilbud. Det begynner derfor å bli tomt i fryser og kjøleskap. Skal vi ha noe ferskt til middag må vi derfor fange det lokalt. Her finnes ingen butikker. Heldigvis har vi med oss fiskeutstyr og fiskelykke (?). Og ikke minst harpun! Endelig får vi, lovlig, brukt harpunene vi kjøpte på Martinique (og som ble beslaglagt på Aruba).

Det viser seg at det er dårlig med fisk å få med line og sluk etter jolla, men det er rikelig med fisk på revet. Vi prøver oss frem, og finner ut at de beste fiskene er såkalte Groupers. De er godt kamuflerte. Vi kaller de for militærfisk. Faktisk er de så godt kamuflerte at de stoler på sin egen kamuflasje. Det er bra, for da står de i ro lenge nok til at selv vi (av og til) klarer å treffe dem.

Groupers har gitt gode middager på Raroia, både i båten og ved bål på stranda. Kjøttet er hvitt og tåler mye uten å bli seigt/ødelagt. Det minner litt om steinbit/kveite.

Det kryr av hai her. Kryr. Det er for det meste små (0,5m til 1,5 m lange) revhai med svart på finnen (black tip), men også noen Nurse sharks og andre typer revhai. De er i det store og hele ufarlige for oss, så lenge de ikke er på jakt, og er mange sammen på et lite område. Eller når de kommer for å ta den fisken vi har skutt med harpun. Det gjelder virkelig å få fisken fort opp av vannet og opp i jolla etter at du har fått den på “kroken”. Vi har opplevd at haiene kommer, fort, og glefser etter fisken du holder i hånda (på harpun-pilen). Vi har også opplevd at det på veldig kort tid ble haifest med 10-15 hai da en fisk ble skadeskutt og gjemte seg inne i et korallrev. Vi fikk den ikke ut (pilen satt fast), og ble raskt enige om at vi bare lar den være til haiene er ferdige…….Det kokte! Selv om de altså er ufarlige en og en, ville det definitivt ikke vært morsomt å være midt i denne virvelvinden av hissige haier. Det ble en påminnelse om at det tross alt er rovdyr vi snakker om.

Vi har dem imidlertid luntende rundt båten hele tiden. Det skremmer ingen av oss fra å bade både morgen og kveld. Det var det ikke så mange av oss som trodde på forhånd. Haiskrekken er kurert. Respekten er der fortsatt.

Manta Rays

Tre dager på rad har vi nå fått besøk av Manta Rays like ved båten. Å se disse skapningene “live” og med snorkel og maske har lenge vært en drøm for undertegnede. Helt siden jeg tok dykkersertifikat i 1996 har disse planktonspisende, enorme undervannsflyene fascinert meg. De ser farlige ut der de kommer med åpen, stooooor, munn, men er altså helt harmløse.  Raroia leverte også dette. For et sted!

Ellers er det ubeskrivelig vakkert å se både solnedganger og soloppganger med dette som scene. Den første uken hadde vi også besøk av en helt utrolig vakker fullmåne tidlig på kvelden. Den er nå erstattet av stjernehimmel som er så innholdsrik og lysende at man av og til føler at man har ankret opp et sted ute i verdensrommet. Det er en smal sak å se at vi er en del av melkeveien herifra.

Lykke

Jentene storkoser seg (alle tre). Vi leser bøker, jobber med skole, bader, snorkler, svømmer med haier (som vi ikke er så redd for lengre), spiller spill, ser film, padler kajak, går på oppdagelsesferd på revet, klør på myggestikk og er alle sammen enige om at dette kommer vi til å huske så lenge vi lever.

Vi skulle egentlig reise videre i morgen formiddag. Nå fikk vi imidlertid et værvarsel som melder om stor risiko for hissige squalls de neste to-tre dagene i forbindelse med at et værsystem passerer sør for oss. Med slike værprognoser er det mest behagelig å ligge i ro. Vi blir derfor liggende her i to-tre dager til. Jeg kjenner at det gjør ingen ting. Ingen verdens ting.

So long.

Capt TK.

I am the Captain of this ship, and I have my Wife´s permission to say so!

7 thoughts on “Så vakkert at det er vanskelig å beskrive

  1. Jørn says:

    Så utrolig kjekt å høre at dere koser dere (litt misunnelig ja). Spennende blog-innlegg og filmer dere har laget. Gleder oss til å se “lysbilder” når dere kommer hjem :-). Kos dere.

  2. Live says:

    Åh! Tenk at det finnes sånne steder på Jorda. Og så gøy at man må seile i mange uker for å kunne oppleve det. Tusen takk for historien og at du deler den med oss. Nå føler jeg også bittelitt at jeg har vært på Raroia.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *